Christine Watne Kristiansens har skrevet en avhandling som gir innblikk i hvordan muntlige arbeidskrav faktisk fungerer som vurderingspraksis i norsk lærerutdanning. Studien er gjennomført som en etnografiskinspirert casestudie, og undersøker både intensjonene bak arbeidskravene og hvordan de blir opplevd og gjennomført i praksis.

Hovedfunn

1. Dissonerende vurderingspraksis

Det mest sentrale funnet er at det eksisterer en betydelig dissonans mellom intensjon og praksis. Lærerutdannerne uttrykker en ambisjon om å bruke vurdering for utvikling og mening, men selve gjennomføringen preges av fravær av kriterier, lavt faglig nivå og et kontrollfokus der bestått handler mer om å møte opp enn å demonstrere kompetanse.

2. Studentene ‘gjennomfører’ heller enn å lære

Arbeidskravene oppleves av mange studenter som noe de skal komme seg igjennom, ikke noe de lærer av. Denne tendensen samsvarer med tidligere forskning som peker på at økt kravmengde har ført til at studenter fokuserer på ‘doing’ rather than learning.

3. Lite tydelige vurderingskriterier

Verken skriftlige eller muntlige arbeidskrav er tydelig spesifisert. Vurderingskriterier er ofte fraværende, og både lærere og studenter forholder seg til vage forventninger. Dette svekker både læringsutbytte og opplevelsen av rettferdig vurdering.

4. Sterk påvirkning fra tradisjoner og reformer

Kristiansen viser hvordan lærerutdanningens seminartradisjon og ulike reformpolitiske føringer (som Kvalitetsreformen og vurdering for læring) bidrar til å forme praksisen. Dette skaper spenninger mellom tradisjonell norsk undervisningskultur og nye vurderingstrender hentet fra angloamerikansk kontekst.

5. Et normativt vurderingsverktøy: ‘Vurderingsdimensjonen’

Avhandlingen introduserer en didaktisk modell kalt vurderingsdimensjonen i undervisning, som visualiserer tre forståelser av vurdering: vurdering som kontroll, vurdering som utvikling, og vurdering som mening. Denne modellen kan brukes som et refleksjonsverktøy for å planlegge og analysere vurderingspraksis i undervisning.

Anbefalinger til praksis

• Lærerutdannere bør vurdere om de faktisk trenger obligatoriske arbeidskrav, eller om frivillige oppgaver og medstudentvurdering kan være mer hensiktsmessig.
• Hvis arbeidskrav beholdes, må hensikten være tydelig, og vurderingskriterier eksplisitte.
• Det må settes av tid og ressurser til tilbakemelding, for å støtte vurdering for læring i praksis.
• Styring ovenfra bør unngås: fagmiljøene må involveres i utviklingen av vurderingspraksis for å sikre forankring og relevans.

Avhandlingen bidrar med viktig innsikt for alle som jobber med emneutvikling, vurdering og kvalitetsarbeid i lærerutdanningene. Det store spørsmålet som står igjen er: Hvis vurdering skal være meningsfull, hvordan kan vi sørge for at intensjonen faktisk samsvarer med praksis?